Navn: Roar Doksæter
Fra grått til blått
– Å flytte fra Bergen til Kristiansand er noe av det beste som har hendt meg. Det har vært helt avgjørende for å komme tilbake til et rusfritt liv. Det å være aktivt med i Blå Kors-arbeidet i Kristiansand som Tidgiver gir inspirasjon og motivasjon til å forbli rusfri.
Roar Doksæter vokste opp i «et pent møblert hjem» i Fyllingsdalen i Bergen. Det var ingenting verken hjemme eller i oppveksten som skulle tilsi at Roar skulle ende ut som en tung rusmisbruker.
Han stiftet bekjentskap med rus første gang da han gikk i 8. klasse. Det var tid for skoleball, og flere av medelevene hadde fått tak i alkohol til festen.
– Mange skulle drikke, og jeg tenkte «hvorfor ikke?», forteller Roar.
Ungdomsgjengen samlet seg i helgene. Det som startet med alkohol, utviklet seg etter hvert også til å omfatte hasj. Noen av elevene som var noen år eldre hadde fått tak i hasj.
– Nok en gang tenkte jeg «hvorfor ikke?» Jeg kjente meg mer frigjort, ble mer utadvendt, og turte å gjøre ting jeg ellers ikke hadde våget. Det var ingen sperrer, ingen alarmklokker som kimte, sier han.
Trangen til rus lå latent
Etter en tid ble det også tilbudt amfetamin på festene, og nok en gang ville Roar prøve uten at det slo ham at dette kunne være farlig.
– Jeg overlot ansvaret til rusen og rusen svarte for meg. Jeg ble tøffere og kjente at jeg ble litt større, og fikk en annen selvtillit.
– Som ung var jeg nysgjerrig, tenkte at det var ikke så farlig og at det bare var gøy. Det skumle var at jeg likte alkohol- og hasjrusen. Jeg var veldig mottakelig for det rusen gav meg. Trolig lå trangen til rus latent. Det var kanskje det at jeg ikke hadde noen sperrer som er årsaken til at rusavhengigheten lå latent. Derfor er det så viktig for unge som i dag tenker det samme, å vite at man vet ikke hvordan kroppen er disponert for rus. For min del gikk det forholdsvis raskt til jeg ble en rusmisbruker, sier han.
Når du henger nederst i stigen er det enten å begynne og klatre oppover eller å slippe taket
– Jeg hadde to valg
– Drakk jeg alkohol, tok jeg hasj og amfetamin for å dempe alkoholrusen slik at jeg kunne drikke enda mer.
– Jeg fortsatte å ruse meg, og jeg ruset meg til bunns. Jeg fant da at jeg hadde to valg. Jeg kunne enten ut å finne mer rusmidler og ruse meg to the bitter end, eller jeg ta grep. Når du henger nederst i stigen er det enten å begynne og klatre oppover eller å slippe taket, forteller han.
– Når jeg så at jeg måtte gjøre noe drastisk og at jeg måtte ha hjelp, tok jeg kontakt med den personen det var tøffest for meg å si det til, og det var min egen mor. Det var overfor hun jeg visste det ville svi mest for meg å fortelle det. Der skamfølelsen og skyldfølelsen ville være verst, der gikk jeg først. I etterkant har det vært en kjempefordel. Det var bøygen, etter det kunne jeg gå til det offentlige og hvor som helst og si det som det var at jeg trengte hjelp. Det valget der har hjulpet meg mye i tilfriskningen.
Alt i livet måtte endres
Han streker under at det ble viktig for ham å være ærlig, å avstå fra alt som gjorde ham avhengig av rus; å bli totalavholdsmann. Det ble også helt nødvendig å snu opp ned på hele livet. Det innebefattet å bytte miljø, bytte ut det gamle nettverket med et nytt, og å ta helt nye valg i livet.
– For meg var det en viktig erkjennelse at det er forskjell på å være rusfri til å leve rusfritt. Når du kun er rusfri, har du ikke helt tatt inn over deg erkjennelsen av at det må mer til for å kunne leve rusfritt helt og fullt, sier han.
Byttet miljø – flyttet til Kristiansand
Roar valgte å bytte miljø. Ettersom det å være rusavhengig blir kategorisert som en sykdom, faller behandlingen inn under regelverket som gjelder for fritt sykehusvalg. Roar ville til Kristiansand. Der hadde han hørt at rusavvenningsprogrammet til ARA, Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling ved Sørlandet Sykehus, var så bra.
Han flyttet, deltok i behandlingen, og kom på Halvveishuset, som det blir kalt, huset som ligger vegg i vegg med lokalene til Blå Kors Kristiansand i Gyldenløvesgate. Etter hvert ble han spurt om å bli med i Blå Kors-arbeidet. Han takket ja, og ble med av og til i starten. Han mestret og fikk kjenne på den gode mestringsfølelsen, og fikk etter hvert flere og flere oppgaver.
Jobber hos Blå Kors
– Det har vært svært viktig. Jeg jobber hos Blå Kors hver dag, jeg står opp til faste tider. Jeg har en jobb å gå til. Jeg verner om min egen tilfriskning hver eneste dag ved de valgene jeg tar. Jeg verner om meg selv samtidig som jeg gjør noe bra for andre. Det som startet med å gjøre det jeg hadde behov for mer enn det jeg hadde lyst til, er nå blitt til at jeg i dag gjør det jeg har lyst til. Det er også samsvarende med det jeg har behov for.
– Blå Kors er en flott plass å være. Her får jeg være meg selv, og kan takke nei til en oppgave hvis jeg kjenner at dette er jeg ikke klar for riktig enda. Samtidig blir jeg utfordret til å ta nye steg. Jeg ble rusfri i en alder av 46 år den 27. august 2014. Veien jeg har gått, valgene jeg har tatt, og oppgavene jeg nå har, er samlet sett viktige elementer i prosessen for å kunne leve rusfritt, helt og fullt.
Mange tøffe tak
Han forteller om en prosess med mange tøffe tak, likevel har de vært nødvendige. Han streker selv under at alternativet hadde vært så mye, mye verre om han ikke hadde tatt grep og helt nye valg.
– Jeg har fått andre verdier i livet. Jeg har fått hjelp til å bearbeide sorg, skam og skyldfølelse for alle de jeg har skuffet og gjort vondt mot i den perioden jeg ruset meg. Børen er lagt av. Å leve rusfritt, er som å kjøre bil. Du har en stor frontrute for å se fremover, og en mindre rute for å kunne se bakover.
– Jeg vil være rusavhengig resten av livet. Ettersom jeg er allergisk mot rusmidler fordi jeg ikke tåler det, har jeg fått hjelp til å ta de valgene som trengs for å leve rusfritt fullt og helt. Jeg har gått fra å være grå til å bli blå. Det er godt for meg å være i Blå Kors, og jeg oppfordrer varmt andre til å ta turen innom. Du kan risikere å bli positivt overrasket!
