Cato Wiig

Adventskalenderen | Tidgiver for Blå Kors | Luke #20

Cato Wiig
Cato Wiig

Hvorfor ble du Tidgiver:
Jeg var i rusbehandling på Borgestadklinikken Loland og hadde der kontakt med Paul Roland. Han fortalte at Knut Arild Jølstad skulle starte opp Posebyen Frivilligsentral. Knut Are og jeg møttes, og det var full klaff med en gang, og vi ble bestevenner allerede på det første møtet. Knut Are hadde behov for personer som kunne gjøre en innsats som Tidgiver. Det virker svært interessant og helt i tråd med hva jeg ønsket.

Hvilke oppgaver er det du utfører som Tidgiver:
Da jeg startet i Posebyen Frivilligsentral som Tidgiver, var planen å skulle være med et par dager i uken. I løpet av svært kort tid var jeg plutselig med fem dager, i tillegg til når det var behov for praktisk hjelp i forbindelse med konserter, markeder og andre arrangementer på kveldstid og i helgene.
Så har det gått slag i slag, med loppemarkeder, og en rekke praktiske oppgaver. Det var fint å jobbe sammen med Knut Are. Han går «all in», og sånn sett er vi rimelig like, så det fungerte bra.

I mai i fjor ble jeg ansatt som fast medarbeider i Blå Kors. Selv om jeg får lønn, er det masse frivillig arbeid i tillegg. Arbeidet som Blå Kors driver i Kristiansand er etter hvert blitt svært omfattende, så det mangler ikke på oppgaver. Enkelte dager er jeg ikke ferdig før i titiden på kvelden. Men det er bare moro! Jeg stortrives!

I fjor gjorde jeg en rekke oppdrag for private og for bedrifter, og brukte egen bil til å flytte og hjelpe dem som hadde behov for det. Vi så at arbeidet vokste. Det ble bare mer og mer å gjøre.
Camilla Rasch, som da hadde tatt over som leder av Posebyen Frivilligsentral, og jeg var med på Frivillighetskonferansen i fjor høst, og i bilen på vei hjem, diskuterte vi veien videre, og vi ble raskt enige om å forsøke å få etablert Småjobbsentralen. Det gikk rimelig kort tid fra vi bestemte oss til Camilla hadde fått alt det praktiske på plass.

Utgangspunktet vårt var å gi brukerne av Blå Kors Kristiansand muligheten til praktisk arbeid ved å hjelpe private og bedrifter med oppdrag mot betaling slik at vi gratis kan hjelpe dem som trenger å få jobber gjort, men som ikke har midler til å betale. Det har vært en stor suksess.

I Småjobbsentralen utfører vi alt fra små til litt større oppdrag, det være seg flytteoppdrag, pusse opp leiligheter og annet. Prismessig tar vi ti-femten prosent av det et vanlig flyttebyrå gjør, og vi tar også en brøkdel av prisen de gangene vi kommer i kontakt med dem som trenger å få pusset opp leiligheten. Noen velger å gi en gave for jobben, andre ønsker å betale. Pengene bruker vi for å hjelpe de som ikke har midler selv til å få slike jobber gjort.

Det er mange av brukerne som får god arbeidstrening. På en flyttejobb vi nylig gjennomførte, var vi ni stykker til sammen.

Vi har blant annet hatt flyttejobber til Halden, Drammen, Arendal, Mandal, Porsgrunn og Stavanger.
Vi har også pusset opp garasjeanlegget til et borettslag på Slettheia i Vågsbygd, og hadde to-tre stykker på jobb i et par-tre måneder ved Kristiansand Feriesenter sist sommer. Vi hadde en utplassert ved Mølla Bruktantikk i hele sommer. Så hvis noen har behov for hjelp til å få utført ulike typer oppdrag, er det bare å ta kontakt med meg som leder Småjobbsentralen.


Hva gir det deg tilbake å være Tidgiver:
Jeg er så heldig som har Blå Kors som arbeidsplass. Det har betydd alt for meg. Hadde jeg ikke hatt Blå Kors å gå til, er jeg usikker på hvordan livet mitt hadde sett ut.

Jeg er født og oppvokst i Grenland-distriktet og hadde en oppvekst med stort alkoholmisbruk og seksuelle overgrep. Jeg startet tidlig med stoff, og kriminalitet, og da jeg bestemte meg for å starte på nytt i livet, kom jeg til Kristiansand for rusbehandling og ettervern. Det har fungert meget bra.

Jeg har sluppet ut av fengsel 17 ganger. Så når jeg satt der i en leilighet, og ikke hadde noen plass å gå til, gode venner å være sammen med, og mangelen på sunn tilhørighet, og uten nettverk, gikk det som det måtte gå. I det gamle miljøet hadde jeg tilhørighet, der var jeg «Cato tøffingen». Det å komme til Kristiansand og Blå Kors har betydd svært mye.

Det å bytte miljø og bytte ut det gamle nettverket med et nytt, er helt avgjørende for å kunne leve et rusfritt liv. De gamle vennene fra rusmiljøet sitter hardt på deg, og vil at du skal fortsette som før, så et brudd er helt sentralt for å kunne leve rusfritt. Jeg unner ingen det livet der, ikke minst verste fiende en gang, da det er et helvete å leve i. Du blir lett sittende fast, og det er et miljø det er umulig å komme ut av.
Jeg kan nok aldri venne tilbake til Grenland-distriktet. Hadde jeg gjort det, hadde jeg begynt på skratsj, på null, og de eneste jeg hadde kjent, var dem fra det gamle rusmiljøet.

Mange gjør den feilen at de reiser bort, blir rusfrie og får delvis orden på livet sitt. Så reiser man hjem, og de aller, aller fleste opplever da at det gamle livet innhenter en.

Et annet forhold er at det også er mange utenom rusmiljøet som vet hvem du er, og som takker nei når man spør om både hybel og jobb. Her i Kristiansand er jeg blitt møtt med åpne armer hele tiden – og åpne dører.

Den tilliten jeg har møtt, har vært veldig avgjørende. Jeg har fått nøkler til lokalene og jeg disponerer arbeidsbil mens jeg er på jobb. Det har aldri vært noen advarende pekefinger, og moral-taler, kun den grenseløse tilliten. Det har jeg vokst mye på, veldig mye. Her i Blå Kors er Arvid Solheim som en far for oss, Berit som en mor, i tillegg til de mange, mange som ikke vet de beste de kan gjøre for å ta vel imot alle. Camilla Rasch som nå leder Posebyen Frivilligsentral likedan, hun kan kjefte som en mor, og ter seg som en søster.