Anne Grethe Jakobsen

Anne Grethe Jakobsen

Navn: Anne Grethe Jakobsen

– I dag er utrygghet byttet ut med kjærlighet. Jeg har vunnet livet tilbake.

Anne Grethe Jakobsen vokste opp i Haugesund, hadde en trygg og god oppvekst og kom fra et stabilt godt hjem. Hun var en aktiv og nysgjerrig jente som likte å utforske nye ting, og var ikke interessert i å leve et tradisjonelt A4-liv. Som 14-åring fikk kontakt med Flowerpower-miljøet og fant miljøet fascinerende.
– Det gikk fort over til andre og sterkere stoffer; LSD, piller og amfetamin, forteller hun.

På skolen hadde hun blitt mobbet fordi hun i oppveksten var noe lubben.
– Jeg ble veldig tynn og vakker, syntes jeg selv når jeg gikk på amfetamin. Jeg ble ikke bare tynn, jeg ble direkte mager, sier hun.

Fra asken til ilden
Hun giftet seg veldig ung. Ektemannen var en alkoholiker og samlivet med ham ble alt annet enn godt. Anne Grethe fikk bank, og det gikk som det måtte gå: Ekteskapet ble bare inngangsporten til å kjøre hardere på med enda sterkere stoffer.
– På 80-tallet var legemiddelindustrien og legene rause med å skrive ut preparater. Så lenge jeg hadde levd i et turbulent ekteskap hvor jeg ble banket og slått, og slet med trusler fra han jeg var gift med, hadde jeg tilgang på alt jeg ønsket av medisiner. Jeg var på det ene legekontoret etter det andre og fikk det jeg ville ha av piller og preparater, forteller hun.
Ett år etter at ekteskapet tok slutt, møtte hun en ny mann. Det viste seg at han var hoveddistributør av amfetamin til narkomiljøet i Haugesund.
– Jeg gikk fra asken til ilden, sier hun.

En evig runddans
– Vi fikk fire barn sammen, og i løpet av de 27 årene vi var gift, var det mye av og på, mest på. Jeg hadde noen korte perioder hvor jeg klarte å ta meg sammen, men opplevde at barna ble tatt fra oss, innen vi fikk dem tilbake. Det var en evig runddans. Jeg hadde flere svangerskap hvor jeg aborterte. Fordi jeg hadde det så vondt, fikk jeg de pilleglassene jeg bad om, sier hun.
– Det var en runddans. Jeg fant aldri roen. I ekteskapet var jeg veldig kuet, og kunne ikke gå, si og gjøre det jeg selv ville. Jeg prøvde flere ganger å bryte ut, men prøvde vel ikke hardt nok. Mye av skylden for det vanskelige la jeg på alle andre. Gjennom rusbehandlingen jeg har vært igjennom nå, har jeg lært at det nytter ikke å skylde på alle andre. Det er faktisk mitt eget ansvar at det ble som det ble, at jeg ruset meg slik jeg gjorde, sier hun.

Hun klarte etter hvert å bryte ut og ble skilt.

– Jeg hadde levd i et fengsel i 27 år, og nøt friheten. Jeg fikk mye sympati. Ektemannen levde et dobbeltliv de to siste årene vi var gift. Jeg var sint, hevngjerrig og bitter. Jeg gikk mye ut, det var fester flere ganger i uken. Nå var det min tur, jeg skulle ta igjen for de vanskelige årene i ekteskapet. Men det eskalerte totalt. Jeg mistet helt kontrollen. Jeg spilte mennesker ut mot hverandre for å få stoff. Tilslutt var jeg ikke ønsket en eneste plass. Jeg mistet alt. Jeg mistet jobben, huset og familien, forteller hun.

Vendepunktet
Hun flyttet til Oslo, og endte opp med å leve på gaten. Før påsken 2014 fikk hun ordentlig juling, og havnet på akutten.
– Jeg hadde tidligere blitt kjent med en kvinne som hadde sagt at den dagen jeg ønsket å skulle bli rusfri, måtte jeg ta kontakt. Det gjorde jeg. Kvinnen og ikke minst min egen mor stilte virkelig opp. Det ble vendepunktet. Jeg kom på avrusing, og gikk i ettervern og terapi. Et viktig ledd i dette var familieuken, hvor familien kom på besøk. Det var noe av det tøffeste jeg hadde opplevd i hele mitt liv. Da fikk jeg høre hva rusmisbruket mitt hadde ført til for mine egne barn, min egen familie.

– Gjennom terapi fikk jeg også lære at det gikk an å si høyt til andre at jeg hadde «gått på trynet» i livet. Da jeg etter hvert kom i kontakt med Blå Kors, var dette noe av det jeg fortalte til Camilla Rasch som leder Posebyen Frivilligsentral. Jeg trodde jeg ikke ville være ønsket, fordi jeg tidligere var blitt møtt med avvising og en kald skulder, at jeg ikke dugde, at jeg ikke fikk til livet.
– Camilla er en engel. Den mottakelsen og hjerteligheten jeg ble møtt med, var bare helt fantastisk. Det å høre henne si at ingen er perfekte, at alle møter motgang i livet, og at vi alle «går på trynet» en gang innimellom, var godt å høre. Hun hjalp meg til å sette pris på og rose meg selv over det jeg hadde oppnådd gjennom rusavvenningen, i ettervernet og gjennom terapien.

Anne Grethe Jakobsen gjorde et sterkt inntrykk da hun under Helaften foran en fullsatt storsal hos Blå Kors Kristiansand entret scenen. Hun kunne da fortelle at hun i mange år hadde vært narkoman, og at hun havnet utpå allerede som 14-åring.
– I fjor da jeg kom til avrusning. Jeg bodde da på gaten. Jeg hadde mistet alt, familie, hus – alt. Nå er jeg rusfri. Veien dit har vært tøff. Jeg var klar til å ta livet mitt tilbake. Jeg har tatt min plass hjemme. Jeg har tatt min plass i behandling, og jeg har tatt min plass tilbake i samfunnet. Jeg har reist meg igjen. Jeg har lært å bli glad i meg selv, kunne hun fortelle forsamlingen.

Et hjem hos Blå Kors
Hun kan også fortelle at tiden i behandling har vært god for henne. Hun har funnet et hjem i Blå Kors, har nå kontakt med egne barn og egen familie.

Anne Grethe har over lang tid skrevet dikt om hvordan livet hennes har vært. Under Helaften ble det t sterkt øyeblikk da hun leste noen av diktene, innen hun sang to sanger hun selv har laget.
– I den første sangen tenker jeg tilbake på barndommen, på drømmene jeg hadde, og at jeg gjennom behandlingsprosessen prøver å finne tilbake til denne jenten igjen, den jenten som kunne løpe barbeint uten bekymringer og med hevet hode, og finne tilbake til drømmene i livet, og om å ta vare på verdiene. Den andre sangen handlet om redselen og angsten før jeg skulle inn til avrusning og behandling, om de menneskene jeg traff, deres frykt, fordommer og usikkerhet da de møtte meg, hvor det var lettere å gå rundt, enn å stoppe opp. I dag er utrygghet byttet ut med kjærlighet!