– Nå har jeg vært rusfri i fem år, det har vært fem år som har vært tøffe og utfordrende, men også innholdsrike, flotte og rike.
Av Ivar Eidsaa
Olaf Messel smiler når han forteller. Smilet går raskt over i en befriende og glad latter. Hvor annerledes livet hans er i dag kontra hva som var tilfellet for litt over fem år siden. Nylig fylte han år, og da hadde han invitert over 70 gjester, familien og en rekke venner til bursdagsfest.
– Det ble en annerledes fest, denne gangen preget av glede, og det var fint å kunne samle familien slik at de fikk se hvilke trygge omgivelser jeg nå har, og det fellesskapet jeg er en del av her i Blå Kors Kristiansand, forteller han.
– Jeg er ikke lenger redd
– Den største forandringen er at jeg ikke lenger er redd. Det er som om hundre kilo er blitt tatt av skuldrene, spør han, når vi ber ham beskrive hva forandringen mellom før og nå innebærer.
– Jeg hadde aldri for fem år siden trodd at dette skulle bli livet mitt, der jeg satt i arresten, fengslet for fyll og hærverk. I dag er det godt å se at livet kan ta en helt annet retning, sier han ettertenksomt.
Begynte i barneskolen
Olaf Theodor Messel vokste opp i et godt hjem. Som alle andre barn og unge var også Olaf på jakt etter et miljø å være en del av. Han fant seg imidlertid ikke til rette verken i speideren eller i idretten. Det var hos dem som var noen få år eldre at han fant et miljø. Miljøet var imidlertid ikke det beste. Allerede i barneskolen begynte Olaf å ruse seg. Han så opp til de eldre, som han syntes var mye tøffere enn dem han var jevnaldrende med.
Indre uro
– Sammen med de som var noen år eldre, kunne den generte lille gutten komme ut av boblen. Det gjaldt å være tøff, og for å være tøff, så måtte det rus til, sier han.
– Jeg hadde en indre uro, jeg var på jakt etter identitet, jeg ønsket ikke å være redd og trodde at det jeg lette etter kunne jeg finne i dette miljøet. Så feil kan man ta. I stedet for at dette skulle gi energi, satt jeg tilbake med en dyp tomhet. Tomhet og ensomhet, og for å overdøve og å dempe den smerten, måtte det ny rus til. Det å slå meg til ro, har tatt meg 30 år av livet mitt, utdyper han.
Ruset seg på kriminalitet
Han ruste seg ikke bare på dop. Olaf ruset seg også på kriminalitet.
– Jeg gjorde aldri tyveri, innbrudd eller hva det måtte være for vinningens skyld, men for spenningens skyld, sier han.
Det at han attpåtil så hvilken smerte det påførte hans egen familie at han ruste seg, bedrev kriminalitet, satt inne og tydde til ny rus, gjorde ikke tilværelsen lettere.
– Det var av den formening at det aldri var min skyld at jeg ruset meg. Jeg skyldte alltid på alle andre, sier han.
«Kom til seg selv»
Det var da han var som lengst nede, at han «kom til seg selv», som han uttrykker det.
– Jeg satt fengslet etter rusbruk og hærverk. Jeg så at noe måtte skje, at slik kunne jeg ikke holde på. Jeg bad fengselsvesenet og politiet om at dersom jeg kom hjem, lovet jeg å ta tak i livet mitt. Utrolig nok gav de meg en sjanse. De kjørte meg hjem, og jeg fikk plass slik at rusbehandlingen kunne begynne. Det holdt i fire måneder, og det var første gang jeg hadde klart å holde et løfte gitt til en politimann, minnes han.
Tomheten
– De fleste som gjennomfører en rusbehandling kan fortelle, er at følelsene som man har brukt dop for å holde nede, kommer til overflaten. Smerten er stor over å se hvem man egentlig er, å huske alle de gangene jeg hadde skuffet familie, andre og ikke minst meg selv. Dagen derpå, når rusen er ute, kan være svært vond. Jeg kjente mye på tomheten, og jeg innså etter hvert at tomheten som var så sterk, skyldtes at jeg manglet en guddom i livet mitt. Som rusavhengig forsøkte jeg å gjøre det slutt, faktisk tre ganger, men hver gang var det som om det var en hånd over meg som gjorde at jeg ikke lyktes med selvmordsforsøkene. Jeg kjente at Gud ville ha med meg å gjøre, at det måtte være en mening med at jeg hadde overlevd selvmordsforsøkene, at Gud ville meg noe, at jeg hadde en oppgave å fylle her på jord som bare jeg kunne fylle, sier Olaf.
– Jeg kom til ro
Olaf kom til tro. Han valgte å døpe seg, og forteller at livet etterpå aldri har vært det samme.
– Det som er på innsiden er blitt nytt. Tomheten er borte, fordi livet har fått et innhold preget av verdier som varer. Sist, men ikke minst, skyldfølelsen er borte. Troen har bidradd til at alle den verken som de vonde minnene skaper, er forsvunnet, sier han.
Etter endt rusbehandling innså Olaf også en annen viktig sannhet: – Cirka halvparten av dem som har gjennomført rusbehandling før et tilbakefall innen det er gått ett år. Jeg var så heldig at jeg etter endt rusbehandling fikk en mulighet til å bli med i Blå Kors Kristiansand.
– Fikk nye venner
– Der fikk jeg nye venner. Der kunne jeg være en del av et rusfritt miljø, og jeg fikk hjelp til å takle de utfordringene det er og de stegene som må tas for å lære å leve rusfritt. Jeg så at jeg måtte bytte nettverk, hvor alt det gamle måtte skiftes ut. For meg har dette vært redningen, sier han.
I dag er Olaf svært aktiv. Han var med og etablerte Blå Hjul, Blå Kors Kristiansands eget sykkelløp for andre som har vært gjennom det samme som ham selv. Han er også svært aktiv innen Steg-for-steg, arbeidet som gjøres for å hjelpe tidligere rusavhengige til å leve rusfrie, hele og gode liv.
– Måten jeg selv ble tatt imot på her i Blå Kors Kristiansand, har vært noe helt for seg selv. I dag er jeg glad for at jeg har fått følelsene tilbake, de gode følelsene. Nå kan jeg kjenne på glede og forventning. Jeg har fått et liv preget av fremtid og håp, sier Olaf Messel.
